Jeg er lite annet enn en hjerne som spinner bilder

Han kunne ha kommet gjennom døra i den andre siden av gymsalen. Jeg forestiller meg linjen som høyden hans ville fulgt etter hvert som han kom nærmere. Han smiler selvfølgelig ikke, han har sitt alminnelige mineløse ansikt, sitt alminnelige hodeplagg, og jeg er den eneste i rommet. Han overser meg ikke, men går forbi. Han henter en fotball. På vei tilbake spretter han den i gulvet og så stanser han ved den røde matta. "Trener du yoga?" spør han. Han setter seg ned med beina i kryss, gjør en "yoga"-positur, og jeg speiler stillingen hans. "Hei", sier jeg og smiler. Han ser alvorlig ut mens han konsentrerer seg om fotballen. Det er ikke en spesielt god fotball. Jeg smyger hånda mi innunder lua på ham, og fletter fingrene mine inn i håret. Han stivner og stirrer på meg, så jeg nesten ikke tør blunke. Var det galt av meg? Kokongene i magen har brutt ut til sommerfugler, men jeg har ennå ikke gitt meg helt hen. Jeg river ikke i håret hans.

Strået

-Tygg på et strå, utnytt saften og bli mett

Alle vil se at du har fått faste bryster

Midjen skrumper inn

Bli så tiltrekkende at ingen vil ha deg

Bli så glatt at ingen kan fange deg

 Du kan like godt tygge på et strå

                 Utnytte saften

  Og bli mett

SATAN!!

Jeg kjente ikke igjen stemmen din. Da du sa hei, trodde jeg du var en annen. Jeg håpte du var en annen, og ble overrasket da du sa hei, for det pleier du aldri å si. Jeg sier ikke hei, jeg heller, det er fordi jeg ikke tør se inn i øynene dine, og iallfall ikke se inni øynene og kreve oppmerksomheten det tar å si hei. Jeg tør ikke se inn i øynene dine, si hei, og kanskje ikke få noe svar.

Jeg har en narkotisk avhengighet av oppmerksomheten din, og det ødelegger forholdet vårt. Det er ikke riktig gjort mot deg - jeg skulle ønske det ikke var slik. Var det ikke slik, hadde jeg aldri tenkt på deg overhodet, heller. Kanskje jeg skulle begynne å si hei.

Jeg har nok av folk som bryr seg om meg.

Om jeg kunne stikke hull på dem, sette inn en slange og suge gledene deres og helle dem i meg.

Hva har vi ører og hva har vi munnviker til?

Jeg så bort da han blunket til meg. 

Jeg så bort da han fant opp hjulet.

Jeg samlet alle krefter mulig for å ikke gi ham oppmersomhet, mens alle andre stod på som verst.   Han trodde jeg sa noe annet enn det jeg sa  - et slikt tegn på oppmerksomhet måtte jeg bare overhøre

Da han var forundret over noe, bagatelliserte jeg det. Han la en hånd på det som var gått i stykker, og så var det i orden igjen. Han lot blikket hvile i min retning, og jeg, jeg måtte gjøre grimaser. Han spurte meg om jeg merket forskjell, og jeg fikk denne følelsen av at...

Og hele tiden trodde jeg ikke han hadde hørt meg i det hele tatt

 ....men det hadde han, jo. Det var jo akkurat det han hadde, han hører meg

  

.......jeg skulle sagt - ja, det var flott!

.......jeg skulle sett ham og jeg skulle sendt et smil.

.......det skulle hendt tusen ganger til

 Hva har vi ører og hva har vi munnviker til?

For sent

"FOR SENT" ropte han og sprang ned trappa til første etasje. Han åpnet døra nede og forsvant ut i ettermiddagsbrisen. Hva kunne vel vi gjøre? Vi skyndte oss bort til vinduet for å se hva det var som var for sent. Han fortsette å løpe ned bakken, ned veien, og forsvant bak hekken. Da han kom ut på andre siden, så vi at han ikke hadde sokker på. Han svingte ut mot trafikken. Det var ikke mye trafikk, men likevel hvirvlet bilene opp støv. Han løp ut i rundkjøringen akkurat i tide til å treffe en lastebil i det den svingte inn fra hovedveien.
  
Ingen av oss gikk ned for å se før det kom en politimann på døra vår.

 

- En middelaldrende dame med skinnjakke og MENY-pose stod der skrekkslagen og hørte det han ropte rett før han ble kjørt ned. Han var febrilsk, helt vilter, og hylte at ingen ville hente brus til ham, sa hun til journalisten.

Svartsinn

I ensomhetens celle står det en mugge med klart vann
men ingen glass å drikke av

I ensomhetens celle står det en stol
men du velger likevel å sitte på gulvet

I ensomhetens celle står døra alltid på gløtt
men det er ingen som noengang finner veien inn

Min tannbørste

Det er så sent at du bare kan glemme alt om skjønnhetssøvn.

Før hun legger seg, pusser hun tennene sine på badet. Hun finner ikke tannbørsten, så hun går til mamma og pappa for å spørre seg til råds. Moren som skal ut og fly neste dag sover selvfølgelig ikke.
"Jeg finner ikke tannbørsten min." Soveromsdøra står på gløtt - "så jeg tenkte kanskje at du hadde pakket ned min". Svarene møter henne i mørket -
"Jeg pakket bare ned min tannbørste"
"Men jeg finner ikke tannbørsten min". Hun hadde sett nøye etter, altså.
"....det står en fremmed en på badet."
"Men jeg har allerede vært på badet!!!"

Hun går inn på badet, sryker håret sitt vekk fra panna, og ser på de to tannbørstene som står i det ekle, algebevokste plastglasset. Ingen av dem vedkjenner hun seg som eieren av, men den som ikke er rosa er mer sannsynlig. Den andre, den er hvit, den er hvit med blå gummi som skal gjøre den bedre å holde i: Er dette ynkelige plastredskapet tannbørsten hennes, liksom! Raseriet veller, for den kunne vært kjøpt på billigsjappa! Den er så stygg, så stygg, SÅ STYGG! Hun glipper den inn i tannbørstemuskulaturen i høyrehånda, og det demrer for henne. Muskulatur er sannhetens proteiner. Hun skjønner at det må ha vært denne! Det låter et svakt "Neeeei", gjennom sammenbitte tenner, og et "plopp" da tannbørsten treffer dovannet.

Fly som flyr sakte

Vi befinner oss utenfor Norges musikkhøgskole, lokalisert utenfor jernbanestasjonen i hovedstaden Christiania, og jeg treffer på to kompiser: Trommiskompiser. Det må ha vært avtalt, for ingen av oss var bofaste i byen, men hvorfor er de her, ingen av dem skulle satse på musikken. Den ene skulle designe reklame og den andre kjøre tog. Vi hadde vært der for å ta en titt på disse opptaksprøvene og drukket champagne fra trekantede glass med fiolinfiffen. På plassen utenfor stod det oppstilt tre-fire SAS-fly. Passasjerer skyndte seg ut ned flytrappene, men jeg kunne ikke se noen køer for passasjerer inn i flyene. Det var rett og slett en flylandingsplass midt i byen i anledning opptaksprøvene, for at flest mulig skulle komme seg dit. For å komme seg raskest mulig i luften tok flyene av ved å fly over en rampe. Dette ene flyet tok av og fløy sakte mot toppen av den firkantede og svært høye nabobygningen. Ren fysikk hadde ikke tillatt flyet å holde seg i luften, så sakte fløy det. Også nabobygningen oversteg grenser, den var unaturlig høy. Den skilte seg ut i bybildet og passet ikke inn. Flyet svevde og fløy i ring over taket før det uten forvarsel og meningsløst, bare stupte i en eksplosjon på taket av denne idiotiske bygningen.

Hvor mange ganger har vi ikke sett det før? Når skal det ta slutt?

Flyplass med fly som tar av på skrått, nesten loddrett som et helikopter, for så å dale, styrte sakte og i døden. Det er utrolig i dét det skjer, men så skjer det igjen like etterpå med det neste flyet som tar av. Og det etter det igjen. Igjen, som fyrverkeri, etter at alle forskriftene er fulgt. Man ser opptrinnet ganske godt fra en åskam litt utenfor flyplassen, med god utsikt. Flyplassen ligger i en fordypning av åser, og alle åsene rundt er nakne for trær eller noe som ligner vegetasjon. Åsene er jevnt lysegrønne, klippet ut fra en barnetegning og lett tilrufset. Slutning: dette kan ikke ha vært i Norge, og jeg blir nødt til å ta en avgjørelse: Skal jeg fly hjem?

Buksevatn

Nett no surrar tankane mine rundt og rundt, mens eg er på veg ned, og det eineste gode eg kan i finna i min noverande livssituasjon er at buksa mi held på å bli tørr. Tenk at ikkje før ein når di siste tohundre meterane er det at ein innser at ein skal nå slutten. Heile tida før hadde ein berre ein anelse om at det ein gong ville ta slutt, og imens var det lite forandring å spora der nere. Husene såg like små ut nesten heile tida.

Eg sat på fyrste klasse luksus-supercomfort på flyet mellom Trondheim og Oslo. Der flyg kring fem slike fly om dagen. Pga. ein sjelristande oppleving ved innsjekkinga hadde eg fått det føre meg at verda hata meg, og det hadde eg rett i. Det er vel det som er merkeleg, for verda hatar eigentlig ingen. Kvar gong me seier at samfunnet eller verda gjer eller krev noko, er det ein inngrodd bortforklaring av våre eigne lyte. Hossen er det mulig at verda, beståande av antimaterie og materie, føler noko som helst? Eg sit i flysetet og trur at det kun er sjølve Gaia som har kjensler.

Med ett er det noko kvitt og rosaspraglete i høgre augokant som stel oppmerksemda mi, og eg ser eit fly, eit japansk pokemonfly, for eg sit ved flyvindaugoet. Den eine vengjen på pokemonflyet råker såvidt borti vengjen på flyet eg sit i, eg kunna svergja på at eg kjende eit lite støyt? Det var ein svert usannsynleg hendelse, at ein fyldig  jumbojet besudla med stygge, japanske tegninger skulle ha klart å innta norsk luftrom. Vidare, kva gjorde det der? Var det eit russisk pokemonfly som tøyde grensene?

Eg sagde det til han som var romkameraten min på det som sida skulle verta hugsa som den urimelegt dyre folkehøyskulen.
"Hallo, Rudolf?" Rudolf lot som om han sov, som om nokon kunna sova på flyet.
"SKA DU IKJE SJÅ NOKO FINT? NEIVEL"
Rudolf er livredd for å fly, så han tilbringjer stigninga og landinga med hovudet mellom knea og ein svart sov-i-ro over augone. Han rakk ikkje å sjå flyet, for sov-i-roen satt fast i olelukkøyebæsj. Eg gjekk bak åt flyet, fortsatt etter at eg veit, på veg til Trondheim, og der bak sat det tri flyvertinner.

"E da normalt atte det flyge fly sånn rett oppunder vingen på det here flyet, ella?" spurde eg.
"Hva behager?", svarte de to yngste blondinene i kor, dei freista lata som ingeting.
"Da va eit fly som just flydde lika langs oss. Eg kunna svergja på at det råka borti vinge..Ser itje piloten slike ting?"
"Rettelse: Pilotene, det er to som styrer flyet, ikke en. Flyet har jo to vinger."
"Akkurat." understrekte den andre.
"Det gjør ikke noe om den ene faller av."
"Neineinei." understrekte den andre igjen.
"Akkurat som med lungene, og nyrene dine. Jada, det er helt normalt." Ho tok eit drag av den utende sigarettstumpen. Eg fatta det ikkje, eg hadde ikkje to nyrar? På jakkeslaget såg eg flyselskapnålane dei bar, dei hadde berre ein vinge.

"Javel?", tenkte eg, men sa det ikkje, så eg gjekk på do i staden, for eg forstod at eg ikkje ville verta eit betre menneske av å tala med dei. Eg såg det på film ein gong, at MacGyver, ein gong han var innestengd på ein damedo, klarte å rømma gjennom ventilen på damedoen. Skjønt ventilen i dette flyet sat heilt fast, og så som det bråkte då eg freista rikka han. Dei lurde på kva eg holdt på med. Eg trakk vatnet, sånn at dei skulle FORSTÅ at eg hadde vore på do, og så vaska eg hendene. Fyrste gongen eg har brukt flysåpe. Siste gongen. Trur det endo sit nokre såpemolekyler att på den plassen midla ringfing og styggfing, som sånn det klør. Då eg forlot toalettet, var dei sinte på meg, alle i heile kabinen, unntatt Rudolpf, for han sov. Eg hadde prøvd å rømma gjenom ventilen og laga ståk under klimakset i filmen dei alle såg på, den scenen kor den unge kjekke skodespillaren utan evner innrømmer at han hev teke feil, og blir så ått av [vakker skuespillerinne hvis navn jeg ikke erindrer]. Så sinna vart dei, at dei truga med å hiva meg ut av flyet. Eg vart venleg leid til enden av kabinen, så heiste dei ned ein avsondrande vegg med breide gummikanter. Dernest gav flyvertinnene meg buksevatn med eit eiget sett med mugger, med ein avbildning av ein ein-beintbukse. Det hendte i hjørnet på dette nye rommet. Så sinna vart dei, at dei heiv meg ut av flyet.

Drittmåne

Og jeg hører kattejammer. Jeg har hørt det før; jeg har til sist rullet ut av min seng, lent meg ut av mitt vindu, og saumfart stygt buskas til jeg fikk øye på dyrene. Det er gjerne to katter som deltar i opptrinnet der den ene inntar en offerrolle mens den andre kjefter. Begge har skutt rygg - begge jamrer, og når de er ferdige med verset, er refrenget tostemt. De står fjes mot fjes, hale fra hale, og offerrollekatten står underdaning lavere enn den andre. I denne nattens tilfelle er det to typiske, stripete huskatter som står der og rynker trynet.

Jeg setter meg opp i senga, for fremdeles klarer jeg ikke å sove. Så ser jeg hvor lyst det er i rommet - det var ikke miniløvenes feil at jeg våknet! Det går nesten an å se at veggene er hvite, for himmelen der ute er lys, altfor lyst til en alminnelig vinternatt å være. Da ser jeg denne svære, hvite skiven, den vi kalle rmånen. En ost er kilde til alt lyset! Når den er så stor fra vinduet mitt, hvor stor er den i virkeligheten, da? Prøv å begripe at det har vært mennesker, sånne som deg og meg, der. Tenk på alle menneskene som døde i forsøket på å nå månen, og da begrenser jeg meg ikke bare til de dyktige menneskene i Columbia-fergen (kanskje skipet sviktet fordi de forsøkte å nå månen), men mennesker til alle tider! Tror du ikke mennesker til alle tider har lurt på månen og forsøkt å komme seg dit? Ikke alle forstod hvor langt borte den hang. For alt vi vet var det en gang mulig å reise til månen gjennom dens speilbilde i en sagnomsust innsjø. Månesyke var kanskje bare en betegnelse på rastløshet. Man ønsket å reise, helst til månen, men i det minste vekk fra bygda.

Til og med ursamene fikk sin kilde til serotonin gjennom opptakelse av månelys. Slik må de ha overlevd mørketida.

Lille Fredrik Edderkopp

                      Alt en tøydokke kunne fortelle -

Der kommer det enda en kravlende. Større enn den i går. Jeg lurer på hva disse edderkoppene lever av. Så kommer den skraplyden igjen. Den har holdt på hver formiddag nå de siste tre månedene. Om den lyden er hva jeg tror den er, er de de tredje som prøver seg. Ingen andre har greid det hittil. Noen ble skutt idet de prøvde å snike seg unna arbeidet

"Er vi ikke snart ferdige, mamma? Jeg har vondt i armen." Moren masserte armene til datteren med varsomhet.
"Hører du etter? Hør nå..."
Med litt godvilje kunne de høre buldringen fra en motor. Såvidt, innbilt, med litt godvilje.
"Det betyr at vi er forbi veien...!", moren sukket. Jenta innså hva som snart skulle skje, og glimtet i øynene hennes lyste opp hele tunnelen. Da fikk moren øyne på noen knoller i jorda over hodet på dem.

"Se, poteteter!"

Sovesalen var tom for folk. Skrapelyden opphørte, og jenta kom bort for å hente meg. Jeg kunne høre redselen hennes da hun presset meg mot øret sitt, de var på vei til sitt siste måltid hos de elegante støvlene.

Den dårlig opplyste gangen var ikke dårlig nok opplyst til at de unngikk å bli oppdaget. "Hei! Hva er det dere driver med! Kom dere bort til de andre med én gang!" Han klapset til mora, så hun klynket, men hun var ikke redd. Hun likte det når de slo. Han slo sultende fanger i kløende, grove tøydrakter hver dag, og den dagen han lot være var han selv en håndsbredd fra å fryse i hjel i en kløende, grov tøydrakt. Det var ikke sinne hun ville sløse krefter på.

De skulle ut og skrelle poteter igjen. Eller sy fangedrakter. Eller vaske toalettet ved hjelp av egne kroppsvæsker. Det hendte de fikk en klut. Jeg ble liggende i senga mi etter at de hadde vasket sovesalen.

***

Det lille lyset som slipper inn gjennom stengene like under taket, forsvinner og blir erstattet av skygger av løvetann. Sovesalen er fortsatt folkeløs, ingen sover på dagen. Ingen sover. Jeg hadde talt femten skrik og over tjue skudd, før jeg hører små skritt på den ene og store, tunge, opphissede skritt på den andre siden. Noen bretter ullteppet fra resten av kroppen min. Det er jenta og moren igjen, men denne gangen mangler de skjeer. Spenningen får det røde håret i meg til å sirkulere kraftig.

"De kommer, de kommer!" hveser moren til jenta, som synes å lete etter noe ubestemt, og hun klemmer så hardt at det hindrer hårsirkulasjonen i armen min. Blod fra hånda hennes trekker inn i stoffet mitt. Jentungen begynner å hoppe nervøst på stedet hvil.

"Nei, hold deg rolig, hysj!" Moren skyver senga vekk fra hullet og gjør tegn til datteren sin, som står endelig stille midt på gulvet. En dør blir slått hardt igjen i gangen, før en sint mann kjefter på en annen sint mann, om hvor uerfaren han er. De skvetter. Jeg hilser på bakken i det jenta gir slipp på sin lille trøst og følger moren sin inn i det mørke, fuktige hullet. Jenta drar møysommelig senga på plass.

Før vaktene endelig trår inn i salen med sine elegante støvler, har en edderkopp spunnet vev i hullet. Jeg lurer på hva edderkoppene spiser. Har ikke sett en eneste flue her inne. Den stirrer på min venstre arm med syv av åtte øyne. Det siste holder øye med vevet. Det er hverken Store-Henrik eller Smyge-Silje, denne har jeg ikke møtt før. Smyge-Silje har jeg ikke sett på to måneder. Store-Henrik tror jeg fikk se undersiden av en elegant støvel.

"Fredrik?" spør jeg. "Morkgkumsiss". Fredrik er fryktinngytende, og jeg er en flue. Det rykker i den venstre armen og jeg kan ikke gjøre noe med det mens Fredrik skjærer løs det blodstenkede stoffet og piler mellom jordklumper bort til hullet i veggen bak senga, da de elegante støvelene kommer inn i rommet, og ser de skitne skjeene som ligger midt på gulvet, i kors.