Trass i alt

Tenk om me var venner begge to
Tenk om me to saman kunne gjere no'
Så alle kunne sjå at verda trass i alt er god
Det tenkjer eg, det skulle vøri no'!

Å være et medmenneske

Jenta med den stramme hestehalen kom inn i norsktimen og så bekymret ut. Hun gikk bort til gjengen med fotballjenter - det er de som alltid er så begeistret for fotball i gymtimen - og sa at de måtte bli med ut. Jenta med hestehalen hadde snakket lavt, alvorlig - nesten hvisket..det var ikke noe som jeg skulle vite, iallfall. Jeg reiste meg og spurte "skal jeg bli her, da?" En av fotballjentene tok med seg stilen min ut for å lese den og siden gi respons. Læreren la ikke merke til noe.


Jeg satte meg ned og prøvde å konsentrere meg om emnet for timen - Det moderne gjennombruddet. Norsk litteraturs gullalder, liksom. Fotballjentene kom ikke inn igjen med det første. Etter en stund tok jeg meg et friminutt. Da jeg gikk ut, fant jeg to av dem i gangen. Hun ene satt. Hun så ikke glad ut, men kikket likevel i skriveboka mi. Jeg visste ikke helt om jeg skulle si noe til henne. Hun andre stod på den andre siden, og jeg forstod at hun gråt. Skulle jeg bry meg? Jeg kjente frykten i magen med en gang. Som når man får en utidig telefon fra noen man ellers aldri prater med og hører på stemmen, med én gang, at noe er hendt.


Omtrent et halvt år senere fikk jeg vite at Marie, det var jenta med hestehalen, den dagen hadde fortalt vennene sine at hun skulle innlegges på psykiatrisk sykehus langt unna og slutte på skolen. Det mest slående var at det var det jeg trodde.