Og jeg hører kattejammer. Jeg har hørt det før; jeg har til sist rullet ut av min seng, lent meg ut av mitt vindu, og saumfart stygt buskas til jeg fikk øye på dyrene. Det er gjerne to katter som deltar i opptrinnet der den ene inntar en offerrolle mens den andre kjefter. Begge har skutt rygg - begge jamrer, og når de er ferdige med verset, er refrenget tostemt. De står fjes mot fjes, hale fra hale, og offerrollekatten står underdaning lavere enn den andre. I denne nattens tilfelle er det to typiske, stripete huskatter som står der og rynker trynet.
Jeg setter meg opp i senga, for fremdeles klarer jeg ikke å sove. Så ser jeg hvor lyst det er i rommet - det var ikke miniløvenes feil at jeg våknet! Det går nesten an å se at veggene er hvite, for himmelen der ute er lys, altfor lyst til en alminnelig vinternatt å være. Da ser jeg denne svære, hvite skiven, den vi kalle rmånen. En ost er kilde til alt lyset! Når den er så stor fra vinduet mitt, hvor stor er den i virkeligheten, da? Prøv å begripe at det har vært mennesker, sånne som deg og meg, der. Tenk på alle menneskene som døde i forsøket på å nå månen, og da begrenser jeg meg ikke bare til de dyktige menneskene i Columbia-fergen (kanskje skipet sviktet fordi de forsøkte å nå månen), men mennesker til alle tider! Tror du ikke mennesker til alle tider har lurt på månen og forsøkt å komme seg dit? Ikke alle forstod hvor langt borte den hang. For alt vi vet var det en gang mulig å reise til månen gjennom dens speilbilde i en sagnomsust innsjø. Månesyke var kanskje bare en betegnelse på rastløshet. Man ønsket å reise, helst til månen, men i det minste vekk fra bygda.
Til og med ursamene fikk sin kilde til serotonin gjennom opptakelse av månelys. Slik må de ha overlevd mørketida.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar