Buksevatn

Nett no surrar tankane mine rundt og rundt, mens eg er på veg ned, og det eineste gode eg kan i finna i min noverande livssituasjon er at buksa mi held på å bli tørr. Tenk at ikkje før ein når di siste tohundre meterane er det at ein innser at ein skal nå slutten. Heile tida før hadde ein berre ein anelse om at det ein gong ville ta slutt, og imens var det lite forandring å spora der nere. Husene såg like små ut nesten heile tida.

Eg sat på fyrste klasse luksus-supercomfort på flyet mellom Trondheim og Oslo. Der flyg kring fem slike fly om dagen. Pga. ein sjelristande oppleving ved innsjekkinga hadde eg fått det føre meg at verda hata meg, og det hadde eg rett i. Det er vel det som er merkeleg, for verda hatar eigentlig ingen. Kvar gong me seier at samfunnet eller verda gjer eller krev noko, er det ein inngrodd bortforklaring av våre eigne lyte. Hossen er det mulig at verda, beståande av antimaterie og materie, føler noko som helst? Eg sit i flysetet og trur at det kun er sjølve Gaia som har kjensler.

Med ett er det noko kvitt og rosaspraglete i høgre augokant som stel oppmerksemda mi, og eg ser eit fly, eit japansk pokemonfly, for eg sit ved flyvindaugoet. Den eine vengjen på pokemonflyet råker såvidt borti vengjen på flyet eg sit i, eg kunna svergja på at eg kjende eit lite støyt? Det var ein svert usannsynleg hendelse, at ein fyldig  jumbojet besudla med stygge, japanske tegninger skulle ha klart å innta norsk luftrom. Vidare, kva gjorde det der? Var det eit russisk pokemonfly som tøyde grensene?

Eg sagde det til han som var romkameraten min på det som sida skulle verta hugsa som den urimelegt dyre folkehøyskulen.
"Hallo, Rudolf?" Rudolf lot som om han sov, som om nokon kunna sova på flyet.
"SKA DU IKJE SJÅ NOKO FINT? NEIVEL"
Rudolf er livredd for å fly, så han tilbringjer stigninga og landinga med hovudet mellom knea og ein svart sov-i-ro over augone. Han rakk ikkje å sjå flyet, for sov-i-roen satt fast i olelukkøyebæsj. Eg gjekk bak åt flyet, fortsatt etter at eg veit, på veg til Trondheim, og der bak sat det tri flyvertinner.

"E da normalt atte det flyge fly sånn rett oppunder vingen på det here flyet, ella?" spurde eg.
"Hva behager?", svarte de to yngste blondinene i kor, dei freista lata som ingeting.
"Da va eit fly som just flydde lika langs oss. Eg kunna svergja på at det råka borti vinge..Ser itje piloten slike ting?"
"Rettelse: Pilotene, det er to som styrer flyet, ikke en. Flyet har jo to vinger."
"Akkurat." understrekte den andre.
"Det gjør ikke noe om den ene faller av."
"Neineinei." understrekte den andre igjen.
"Akkurat som med lungene, og nyrene dine. Jada, det er helt normalt." Ho tok eit drag av den utende sigarettstumpen. Eg fatta det ikkje, eg hadde ikkje to nyrar? På jakkeslaget såg eg flyselskapnålane dei bar, dei hadde berre ein vinge.

"Javel?", tenkte eg, men sa det ikkje, så eg gjekk på do i staden, for eg forstod at eg ikkje ville verta eit betre menneske av å tala med dei. Eg såg det på film ein gong, at MacGyver, ein gong han var innestengd på ein damedo, klarte å rømma gjennom ventilen på damedoen. Skjønt ventilen i dette flyet sat heilt fast, og så som det bråkte då eg freista rikka han. Dei lurde på kva eg holdt på med. Eg trakk vatnet, sånn at dei skulle FORSTÅ at eg hadde vore på do, og så vaska eg hendene. Fyrste gongen eg har brukt flysåpe. Siste gongen. Trur det endo sit nokre såpemolekyler att på den plassen midla ringfing og styggfing, som sånn det klør. Då eg forlot toalettet, var dei sinte på meg, alle i heile kabinen, unntatt Rudolpf, for han sov. Eg hadde prøvd å rømma gjenom ventilen og laga ståk under klimakset i filmen dei alle såg på, den scenen kor den unge kjekke skodespillaren utan evner innrømmer at han hev teke feil, og blir så ått av [vakker skuespillerinne hvis navn jeg ikke erindrer]. Så sinna vart dei, at dei truga med å hiva meg ut av flyet. Eg vart venleg leid til enden av kabinen, så heiste dei ned ein avsondrande vegg med breide gummikanter. Dernest gav flyvertinnene meg buksevatn med eit eiget sett med mugger, med ein avbildning av ein ein-beintbukse. Det hendte i hjørnet på dette nye rommet. Så sinna vart dei, at dei heiv meg ut av flyet.

Drittmåne

Og jeg hører kattejammer. Jeg har hørt det før; jeg har til sist rullet ut av min seng, lent meg ut av mitt vindu, og saumfart stygt buskas til jeg fikk øye på dyrene. Det er gjerne to katter som deltar i opptrinnet der den ene inntar en offerrolle mens den andre kjefter. Begge har skutt rygg - begge jamrer, og når de er ferdige med verset, er refrenget tostemt. De står fjes mot fjes, hale fra hale, og offerrollekatten står underdaning lavere enn den andre. I denne nattens tilfelle er det to typiske, stripete huskatter som står der og rynker trynet.

Jeg setter meg opp i senga, for fremdeles klarer jeg ikke å sove. Så ser jeg hvor lyst det er i rommet - det var ikke miniløvenes feil at jeg våknet! Det går nesten an å se at veggene er hvite, for himmelen der ute er lys, altfor lyst til en alminnelig vinternatt å være. Da ser jeg denne svære, hvite skiven, den vi kalle rmånen. En ost er kilde til alt lyset! Når den er så stor fra vinduet mitt, hvor stor er den i virkeligheten, da? Prøv å begripe at det har vært mennesker, sånne som deg og meg, der. Tenk på alle menneskene som døde i forsøket på å nå månen, og da begrenser jeg meg ikke bare til de dyktige menneskene i Columbia-fergen (kanskje skipet sviktet fordi de forsøkte å nå månen), men mennesker til alle tider! Tror du ikke mennesker til alle tider har lurt på månen og forsøkt å komme seg dit? Ikke alle forstod hvor langt borte den hang. For alt vi vet var det en gang mulig å reise til månen gjennom dens speilbilde i en sagnomsust innsjø. Månesyke var kanskje bare en betegnelse på rastløshet. Man ønsket å reise, helst til månen, men i det minste vekk fra bygda.

Til og med ursamene fikk sin kilde til serotonin gjennom opptakelse av månelys. Slik må de ha overlevd mørketida.

Lille Fredrik Edderkopp

                      Alt en tøydokke kunne fortelle -

Der kommer det enda en kravlende. Større enn den i går. Jeg lurer på hva disse edderkoppene lever av. Så kommer den skraplyden igjen. Den har holdt på hver formiddag nå de siste tre månedene. Om den lyden er hva jeg tror den er, er de de tredje som prøver seg. Ingen andre har greid det hittil. Noen ble skutt idet de prøvde å snike seg unna arbeidet

"Er vi ikke snart ferdige, mamma? Jeg har vondt i armen." Moren masserte armene til datteren med varsomhet.
"Hører du etter? Hør nå..."
Med litt godvilje kunne de høre buldringen fra en motor. Såvidt, innbilt, med litt godvilje.
"Det betyr at vi er forbi veien...!", moren sukket. Jenta innså hva som snart skulle skje, og glimtet i øynene hennes lyste opp hele tunnelen. Da fikk moren øyne på noen knoller i jorda over hodet på dem.

"Se, poteteter!"

Sovesalen var tom for folk. Skrapelyden opphørte, og jenta kom bort for å hente meg. Jeg kunne høre redselen hennes da hun presset meg mot øret sitt, de var på vei til sitt siste måltid hos de elegante støvlene.

Den dårlig opplyste gangen var ikke dårlig nok opplyst til at de unngikk å bli oppdaget. "Hei! Hva er det dere driver med! Kom dere bort til de andre med én gang!" Han klapset til mora, så hun klynket, men hun var ikke redd. Hun likte det når de slo. Han slo sultende fanger i kløende, grove tøydrakter hver dag, og den dagen han lot være var han selv en håndsbredd fra å fryse i hjel i en kløende, grov tøydrakt. Det var ikke sinne hun ville sløse krefter på.

De skulle ut og skrelle poteter igjen. Eller sy fangedrakter. Eller vaske toalettet ved hjelp av egne kroppsvæsker. Det hendte de fikk en klut. Jeg ble liggende i senga mi etter at de hadde vasket sovesalen.

***

Det lille lyset som slipper inn gjennom stengene like under taket, forsvinner og blir erstattet av skygger av løvetann. Sovesalen er fortsatt folkeløs, ingen sover på dagen. Ingen sover. Jeg hadde talt femten skrik og over tjue skudd, før jeg hører små skritt på den ene og store, tunge, opphissede skritt på den andre siden. Noen bretter ullteppet fra resten av kroppen min. Det er jenta og moren igjen, men denne gangen mangler de skjeer. Spenningen får det røde håret i meg til å sirkulere kraftig.

"De kommer, de kommer!" hveser moren til jenta, som synes å lete etter noe ubestemt, og hun klemmer så hardt at det hindrer hårsirkulasjonen i armen min. Blod fra hånda hennes trekker inn i stoffet mitt. Jentungen begynner å hoppe nervøst på stedet hvil.

"Nei, hold deg rolig, hysj!" Moren skyver senga vekk fra hullet og gjør tegn til datteren sin, som står endelig stille midt på gulvet. En dør blir slått hardt igjen i gangen, før en sint mann kjefter på en annen sint mann, om hvor uerfaren han er. De skvetter. Jeg hilser på bakken i det jenta gir slipp på sin lille trøst og følger moren sin inn i det mørke, fuktige hullet. Jenta drar møysommelig senga på plass.

Før vaktene endelig trår inn i salen med sine elegante støvler, har en edderkopp spunnet vev i hullet. Jeg lurer på hva edderkoppene spiser. Har ikke sett en eneste flue her inne. Den stirrer på min venstre arm med syv av åtte øyne. Det siste holder øye med vevet. Det er hverken Store-Henrik eller Smyge-Silje, denne har jeg ikke møtt før. Smyge-Silje har jeg ikke sett på to måneder. Store-Henrik tror jeg fikk se undersiden av en elegant støvel.

"Fredrik?" spør jeg. "Morkgkumsiss". Fredrik er fryktinngytende, og jeg er en flue. Det rykker i den venstre armen og jeg kan ikke gjøre noe med det mens Fredrik skjærer løs det blodstenkede stoffet og piler mellom jordklumper bort til hullet i veggen bak senga, da de elegante støvelene kommer inn i rommet, og ser de skitne skjeene som ligger midt på gulvet, i kors.