Jeg kjente ikke igjen stemmen din. Da du sa hei, trodde jeg du var en annen. Jeg håpte du var en annen, og ble overrasket da du sa hei, for det pleier du aldri å si. Jeg sier ikke hei, jeg heller, det er fordi jeg ikke tør se inn i øynene dine, og iallfall ikke se inni øynene og kreve oppmerksomheten det tar å si hei. Jeg tør ikke se inn i øynene dine, si hei, og kanskje ikke få noe svar.
Jeg har en narkotisk avhengighet av oppmerksomheten din, og det ødelegger forholdet vårt. Det er ikke riktig gjort mot deg - jeg skulle ønske det ikke var slik. Var det ikke slik, hadde jeg aldri tenkt på deg overhodet, heller. Kanskje jeg skulle begynne å si hei.
Jeg har nok av folk som bryr seg om meg.
Om jeg kunne stikke hull på dem, sette inn en slange og suge gledene deres og helle dem i meg.
