Lille Fredrik Edderkopp

                      Alt en tøydokke kunne fortelle -

Der kommer det enda en kravlende. Større enn den i går. Jeg lurer på hva disse edderkoppene lever av. Så kommer den skraplyden igjen. Den har holdt på hver formiddag nå de siste tre månedene. Om den lyden er hva jeg tror den er, er de de tredje som prøver seg. Ingen andre har greid det hittil. Noen ble skutt idet de prøvde å snike seg unna arbeidet

"Er vi ikke snart ferdige, mamma? Jeg har vondt i armen." Moren masserte armene til datteren med varsomhet.
"Hører du etter? Hør nå..."
Med litt godvilje kunne de høre buldringen fra en motor. Såvidt, innbilt, med litt godvilje.
"Det betyr at vi er forbi veien...!", moren sukket. Jenta innså hva som snart skulle skje, og glimtet i øynene hennes lyste opp hele tunnelen. Da fikk moren øyne på noen knoller i jorda over hodet på dem.

"Se, poteteter!"

Sovesalen var tom for folk. Skrapelyden opphørte, og jenta kom bort for å hente meg. Jeg kunne høre redselen hennes da hun presset meg mot øret sitt, de var på vei til sitt siste måltid hos de elegante støvlene.

Den dårlig opplyste gangen var ikke dårlig nok opplyst til at de unngikk å bli oppdaget. "Hei! Hva er det dere driver med! Kom dere bort til de andre med én gang!" Han klapset til mora, så hun klynket, men hun var ikke redd. Hun likte det når de slo. Han slo sultende fanger i kløende, grove tøydrakter hver dag, og den dagen han lot være var han selv en håndsbredd fra å fryse i hjel i en kløende, grov tøydrakt. Det var ikke sinne hun ville sløse krefter på.

De skulle ut og skrelle poteter igjen. Eller sy fangedrakter. Eller vaske toalettet ved hjelp av egne kroppsvæsker. Det hendte de fikk en klut. Jeg ble liggende i senga mi etter at de hadde vasket sovesalen.

***

Det lille lyset som slipper inn gjennom stengene like under taket, forsvinner og blir erstattet av skygger av løvetann. Sovesalen er fortsatt folkeløs, ingen sover på dagen. Ingen sover. Jeg hadde talt femten skrik og over tjue skudd, før jeg hører små skritt på den ene og store, tunge, opphissede skritt på den andre siden. Noen bretter ullteppet fra resten av kroppen min. Det er jenta og moren igjen, men denne gangen mangler de skjeer. Spenningen får det røde håret i meg til å sirkulere kraftig.

"De kommer, de kommer!" hveser moren til jenta, som synes å lete etter noe ubestemt, og hun klemmer så hardt at det hindrer hårsirkulasjonen i armen min. Blod fra hånda hennes trekker inn i stoffet mitt. Jentungen begynner å hoppe nervøst på stedet hvil.

"Nei, hold deg rolig, hysj!" Moren skyver senga vekk fra hullet og gjør tegn til datteren sin, som står endelig stille midt på gulvet. En dør blir slått hardt igjen i gangen, før en sint mann kjefter på en annen sint mann, om hvor uerfaren han er. De skvetter. Jeg hilser på bakken i det jenta gir slipp på sin lille trøst og følger moren sin inn i det mørke, fuktige hullet. Jenta drar møysommelig senga på plass.

Før vaktene endelig trår inn i salen med sine elegante støvler, har en edderkopp spunnet vev i hullet. Jeg lurer på hva edderkoppene spiser. Har ikke sett en eneste flue her inne. Den stirrer på min venstre arm med syv av åtte øyne. Det siste holder øye med vevet. Det er hverken Store-Henrik eller Smyge-Silje, denne har jeg ikke møtt før. Smyge-Silje har jeg ikke sett på to måneder. Store-Henrik tror jeg fikk se undersiden av en elegant støvel.

"Fredrik?" spør jeg. "Morkgkumsiss". Fredrik er fryktinngytende, og jeg er en flue. Det rykker i den venstre armen og jeg kan ikke gjøre noe med det mens Fredrik skjærer løs det blodstenkede stoffet og piler mellom jordklumper bort til hullet i veggen bak senga, da de elegante støvelene kommer inn i rommet, og ser de skitne skjeene som ligger midt på gulvet, i kors.